Historietime

Velmenende og skråsikre kostholdseksperter sier at de første menneskene var vegetarianere. Et vegetarisk kosthold bestående av kornprodukter, frukt og grønnsaker er etter disse sin mening det sunneste en kan spise. Heldigvis er dette feil. Eksperter som mener dette, er historieløse. Menneskekroppen er tilpasset et kosthold bestående av kjøtt, fisk, fett, nøtter, grønnsaker og litt frukt. Her er en repetisjon fra historietimene på skolen som viser dette.

En gang for lenge siden

2,3 millioner år før Kristus dukket Homo habilis opp. Denne skapningen blir regnet som det første skikkelige menneske. De brukte nemlig redskaper. Kostholdet bestod for det meste av plantekost, men benrester viser at de skrapte kjøtt fra knokler og at de knuste bein for å spise beinmargen. Om de drev jakt eller spiste det som andre hadde drept, er ikke paleoantropologene enige om. Etter hvert som tiden gikk, økte andelen av kjøtt i kostholdet. Det er enighet om at kjøttandelen ikke var over 30%.
Fra 1,7 millioner år før Kristus til 230 tusen år før Kristus gjorde Homo erectus tilværelsen for andre dyr utrygg. Homo erectus var like stor som vanlige mennesker, men hjernen var mindre. De var de første av forfedrene våre som lærte å lage og kontrollere ild. De lagde redskaper og de gikk på jakt. For 700 tusenår siden skjedde det en innvandring av store dyr fra Afrika til Europa. Samtidig begynte Homo erectus å dukke opp i Europa. Dette viser at de fulgte etter dyrene, og at kjøtt hadde blitt en nødvendig del av kostholdet. Alle er enige om at Homo erectus var altetende. De spiste planter, frukt, nøtter, fisk, egg, krypdyr, insekter og store pattedyr.
Det som er viktig å forstå her, er at disse skapningene i løpet av en meget lang periode tilpasset seg og gjorde seg avhengige av et variert kosthold. Dette kostholdet inneholdt ikke kornprodukter.
Homo erectus utviklet svettekjertler og fettlag under huden. Dette gjorde dem i stand til å takle større temperaturvariasjoner og lange perioder uten mat. Å kunne legge på seg ble derfor en viktig egenskap.
De første sporene etter Homo sapiens neanderthalensis dukket opp for 150 tusen år siden. Litt senere finner en spor etter Homo sapiens. Homo sapiens neanderthalensis og Homo sapiens levde trolig side om side i mange tusen år. Om neandertalerne døde ut på grunn av C-vitamin-mangel, eller ble utryddet av forfedrene våre, er uklart. Mennesket har en egen evne til å drepe og utrydde alt som irriterer eller står i veien. Neandertalerne fant stadig vekk på å spise Homo sapiens til middag når de fikk sjansen. Dette var sikkert god nok grunn til at forfedrene våre fant på å utrydde hele gjengen.

Harde tider

Den siste istiden startet for 140 tusen år siden. Det er ikke mer enn 10 tusen år siden den sluttet. Dette var en lang periode med sterkt redusert tilgang på frukt og grønsaker. Kjøtt fra ville dyr ble da en stadig viktigere del av kostholdet. Perioden vi kaller steinalder startet for 40 tusen år siden. Steinaldermenneskene levde altså på slutten av istiden.
For 35 tusen år siden dukket Cro-magnon-mennesket opp. Disse var forstadiet til moderne europeere. Kjøttandelen i kostholdet til disse utgjorde omtrent 50%. Enkelte steder, særlig nær iskanten, kunne denne andelen være opptil 90%. Dette tilsvarer det vi i dag kaller eskimomat. Perioden fra 25 tusen år før Kristus til 15 tusen år før Kristus var den kaldeste under siste istid. Middeltemperaturen på jorden var da 8 grader kaldere enn i dag. Sommertemperaturen midt i Europa og Asia var på denne tiden bare 15 °C. Forfedrene våre lærte nok å kle på seg på denne tiden, og evnen til å lagre fett for å klare seg i lange perioder uten mat ble nok svært viktig. De som var flinkest til å legge på seg, klarte seg best og kunne føre slekten videre i harde tider.

Første bud når en skal legge på seg, er å øke insulin-nivået i blodet. For å få til dette, må en spise karbohydrater. Hvis en klarer å bli insulinresistent, vil en legge på seg aller mest. De av forfedrene våre som hadde mest lyst på søtsaker og lettest ble insulinresistente, var derfor de som overlevde harde tider. Disse forfedrenes gener er det vi har arvet. Dette er grunnen til at vi liker søtsaker og legger lett på oss.
Å bli insulinresistent var altså en fordel i istiden. Før vinteren kom passet de på å spise store mengder frukt og bær. De som fikk størst stigning i insulinnivået ville da legge på seg mest fett og ha mest å tære på. Etter en hard vinter var alle spor etter eventuell insulinresistens borte. Det var derfor ingen grunn til å bekymre seg for høyt blodtrykk, vedvarende fedme eller høyt kolesterolnivå i blodet.

I istiden spiste forfedrene våre vanligvis kjøtt, fett og grønnsaker. For å legge på seg før vinteren spiste de rikelig med frukt og bær. De spiste altså karbohydrater for å bli fete.

For 12 tusen år siden startet en formidabel nedtur. Istiden tok slutt. Tidligere hadde folk samlet viltvoksende korn som de knuste og brukte i maten. Nå hadde de funnet ut at det gikk an å dyrke korn og drive jordbruk. År 5000 før Kristus hadde jordbruk og dyrking av kornslag sprett seg til alle verdensdeler unntatt Australia og Amerika. Dette muliggjorde enn befolkningstetthet som var 100 ganger større enn da folk var jegere og samlere. I løpet av få år ble det en dramatisk endring i kostholdet. Kjøtt utgjorde plutselig bare 10% av kostholdet. Korn og ris, som tidligere var et fremmedelement i kosten, ble plutselig til hovedbestanddel.
Hvorfor var dette en nedtur? Denne omleggingen av kostholdet var alt for rask. Slike dramatiske endringer må skje over lang tid. Hadde dette skjedd gradvis over mange tusen generasjoner kunne det gått bra. Mennesket kan tilpasse seg endringer i kostholdet, men tilpassingen må skje over tid hvis den skal være vellykket. Levningene etter forfedrene våre taler sitt tydelige språk. Etter at jordbruket ble innført ble gjennomsnittshøyden redusert med 10 centimeter. Hjernevolumet minket med 11% og skjellettene viser tydelige tegn på leddproblemer og osteoperose. De siste 8% reduksjon i hjernevolum har skjedd over de siste 10 tusen år. Dette sammenfaller godt med innføring av jordbruk og øket karbohydratkonsum. Omlegging til jordbruk førte til at karbohydratrik kost ble lett tilgjengelig hele året. Insulinresistens med påfølgende overvekt, diabetes og problemer med blodomløpet ble plutselig vanlig. Når fettinntaket og proteininntaket i våre dager går ytterligere ned, og blir erstattet av enda flere raske karbohydrater, øker tallet på personer med høyt blodtrykk og diabetes faretruende fort. At kornprodukter er sunt for kroppen, vil være en grov løgn i mange tusen år.

Et politisk vedtak

Du har helt sikkert lest at "kornprodukter er godt for kroppen". Dette er direkte løgn. Sannheten er at dette er et politisk vedtak. Et politisk vedtak er noe politikerne vedtar, og som de etterpå håper skal bli riktig. Grunnen til dette vedtaket, er at det er for mange av oss på jorden. Det er bare kornproduksjon som kan skaffe nok føde til jordens befolkning. At dette er eneste utvei for å holde jordens befolkning i live, gjør det på ingen måte sunnere å spise mel.

Mye mel i kostholdet fører til store svingninger i blodsukkeret. Brød er faktisk verre enn rent sukker.
Kroppen er ikke laget for å tåle gluten. Noen merker dette tidlig, og får diagnosen cøliaki i ung alder, andre holder ut lenger før tarmene bukker under for de daglige dosene med gluten.
Mesteparten av saltet vi spiser, er det bakeren som tømmer i brøddeigen. Skal salt-inntaket begrenses, er det beste rådet å spise mindre brød.
Befolkningen i norden spiser mer kalk enn noen andre folkegrupper. Samtidig er forekomstene av benskjørhet størst i norden. Det er ikke mangel på kalk i kostholdet. En ting er å spise kalk, en annen ting er å få kroppen til å gjøre seg nytte av kalken. Fytater i kornproduktene ødelegger de fine mekanismene som gjør at kroppen klarer å bruke kalken i kostholdet.
Gluten øker risikoen for autoimmun-sykdommer som Sjøgrens syndrom og MS.

Melk, brød og honning.

De gamle egypterne beviste grundig at kornprodukter slett ikke er sunt. I det gamle Egypt spiste de nemlig det som ekspertene vil at vi skal spise i dag. Maten bestod av brød, frukt og grønsaker. En sjelden gang ble det spist kjøtt eller fisk. Fettet som ble benyttet var olivenolje og sesamolje. For å gjøre maten søtere, ble den tilsatt honning. Geitemelk ble brukt til drikke og til å lage ost.
Alle som vil, kan finne ut hvordan det stod til med helsen til egypterne på den tiden. Nesten alle lik ble balsamert, og de var flinke å dokumentere hva som foregikk. Utgravninger, analysering av mumier og inskripsjoner viser at helsen slett ikke var god. Blodårene var tykke og fulle av fett, forkalkninger og merker etter arr fra høyt blodtrykk. På papyrus-rullene finner vi beskrevet symptomer som en lege straks vil si er tegn på hjerteinfarkt.
Dette bør du protestere litt på. Du har sikkert sett bilder med hieroglyfer og profiltegninger av slanke og veltrenete personer. Dette skulle vel tyde på at egypterne var slanke og veltrenete. Slik var det nok ikke. De aller fleste var overvektige og døde en tidlig død. Men idealet var nok som i dag en sunn og slank kropp. Når arkeologene graver oss opp om noen tusen år, vil de nok finne ukeblader og bøker med bilder av slanke og pene mennesker, men det betyr nok ikke at hele befolkningen var slank og pen. Snarere tvert i mot.
Jødene tok med seg egypternes dårlige matvaner da de sa takk for seg og reiste fra Egypt. Brød ble betraktet som nødvendig for å leve og blir ofte nevnt i Bibelen. Du vet selv hvilken posisjon kornprodukter har fått i kostholdet etter dette. Folk som ikke spiser brød blir betraktet som mer eller mindre unormale.

Eskimomat

Eskimoene har beholdt et kosthold med mye kjøtt og lite karbohydrat. Det er allment kjent at de lever av nesten bare kjøtt og fett. Legen din kan også fortelle deg at eskimoene har blodårer som på en tiåring og at eskimoer nesten ikke har kreft. Dette forklares med at eskimoene spiser mye fisk og på denne måten får i seg mye omega3-fettsyrer. Derfor tåler de å spise så mye dyrefett. Det som ekspertene lettvint hopper over, er at eskimoer som lever i innlandet og ikke spiser fisk om vinteren, er like friske. Eskimoene i innlandet lever på reinsdyrkjøtt hele vinteren.

Forekomsten av kreft blant eskimoer er faktisk bemerkelsesverdig lav. George B. Leavitt, som var lege på en hvalfangst-skute, lette etter kreft blant eskimoer i Alaska og Canada. Han startet prosjektet i 1884 og det tok 49 år før han fant kreft hos en eskimo. Det skjedde først i 1933.

At eskimoene kunne klare seg med et kosthold som er omtrent fritt for karbohydrater, har skaffet kostholdseksperter hodepine i mange år.
I 1928 kom to forskere tilbake fra studier i eskimoland. De kunne fortelle at eskimoene levde på reinsdyr (caribou) hele vinteren. Likevel kunne de utføre tungt arbeid og det så ikke ut til at de tok skade av et kosthold uten karbohydrater. Dette ble møtt med vantro av alle spesialister. Kostholdsekspertene mente, da som nå, at en ikke kan leve uten karbohydrater i kostholdet. Forskerne (Vilhjalmur Stefansson og Rudolph Anderson) lot seg legge inn på Bellevue Hospital i New York for å bevise påstandene. Der ble det passet på at de bare spiste kjøtt og fett. Kostholdet deres bestod av 75% fett og resten kjøtt i ett år. Det var ferske varer de spiste og mesteparten ble spist på eskimovis. De spiste omtrent 2500 kalorier for dag. Kostholdsekspertene som passet på, regnet med at de ville bukke under og be om nåde etter kort tid. Etter ett år hadde de to forskerne gått ned 1,5 kilo hver og de var i god form. Eksperimentet ble da avsluttet, kostholdsekspertene valgte å glemme alt sammen, og hele episoden ble dysset ned. Trolig finner du ingenting om denne episoden i leksika og lærebøker for næringsmiddelspesialister. Men historien er sann, og den dag i dag lever eskimoene av kjøtt og fett lykkelig uvitende om at ekspertene har bestemt at de kan dø av mat som ikke inneholder karbohydrater.

Ordet eskimo betyr den som spiser rått kjøtt. Det forklarer faktisk en hel del. Rått kjøtt (og innmat) er nemlig rikt på vitaminer. Eskimoene er også mindre utsatt for miljøgifter og forurensing enn oss andre og har derfor ikke så stort behov for vitaminer. Eskimoene kaller seg selv inuiter. Inuiter betyr virkelige mennesker.

Eskimoene kunne koke, de også. I bøkene til Vilhjalmur Stefansson skriver han at de ofte kokte kjøttet, men spekk, blod og fisk likte de best rått.
Eskimoenes matvaner viser matvanene som forfedrene våre hadde. Vanlig oppfatning er at de spiste kjøttet og lot resten av dyret ligge igjen. Det motsatte var faktisk tilfelle. Hjerne, øyne, tunge, nyrer, lever, beinmarg og fettvev var det de satte mest pris på. I tider med overflod kunne de finne på å la kjøttet ligge igjen. Kostholdet var nok slett ikke fettfattig på den tiden. I mange lærebøker blir det påstått at steinaldermenneskene spiste magert kjøtt og veldig lite fett. Dette stemmer nok ikke. Fettvevet var det de likte aller best. Vikingene likte også å fråtse i fett. Når de arrangerte fest, var det flesk som var hovedretten.

Rovdyr har samme sansen for fettvev. Neste gang katten din fanger en mus, skal du legge merke til at den spiser hodet først.

Folk gjør så godt de kan

Mennesket tilpasser seg etter hvert. Befolkninger som har spist karbohydratrik mat lenge, tåler dette bedre enn nybegynnere. Enkelte indianerstammer, urinnvånerne i Australia og jegerfolk i Afrika utvikler veldig lett type II diabetes når de blir utsatt for et kosthold med mye karbohydrater. Dette er ikke noe rart. De har ikke hatt tid til å tilpasse seg så mye karbohydrater i maten.
På grunn av at de lett utvikler type II diabetes, er urinnvånerne i Australia populære prøvekaniner for diabetes-forskerne. Årsaken til type II diabetes er det ingen grunn til å forske mer på. Men dessverre er det slik at de fleste kostholdseksperter mener at type II diabetes kommer av høyt blodtrykk og mye fett i kostholdet. Hvert år blir det kastet bort mye penger for å finne sammenhenger mellom fett i kostholdet og diabetes, hvert år blir resultatet det samme; de finner ikke sammenhengen.

Nedenfor finner du noen linker til web-sider om naturlig kosthold.